Chapter 1 - Untitled

Savn



Det hadde gått fire år siden ulykken nå.. Men savnet brant like sterkt i henne ennå. Hun satt i vinduskarmen som vendte ut mot veien En tåre bante vei nedover et vinter blekt kinn. En ambulansesirene var ennå hørbar i det fjerne. Sirenen stakk henne som en syl skarp kniv. Den minnet henne som om det hun så dypt hadde savnet nå i fire lange år. Hvorfor mamma? Hvorfor?!? Hvorfor ? Hvorfor måtte du å pappa krangle den kvelden? Å hvorfor kunne det ikke hvert han som forlot oss den kvelden? Forlot oss for alltid den kvelden.... Ble en engel den kvelden.. Hun måtte ut.. Ut for å tenke.. Tanken på ulykken ble for mye for henne..



Hun tok på seg vinterklærne.. Og englevingene.. Julepresangen fra moren det siste året.. Før.. før ulykken.. De var slitte og medtatte.... Skitne og gamle.. Men hun var glad i dem.. For henne var de det fineste hun eide.. Men hun skulle ønsket at de var ekte.. Da kunne også hun ha vert en engel.. Da kunne også hun få være sammen med de andre englene, og med moren.. I himmelen.. Hun var kald.. Iskald.. Men hun ville ikke hjem.. Far var hjemme.. Det var seint.. Hun nølte et øyeblikk, men kulden vant og hun hadde ikke noe annet valg en å snu å gå hjem.. Nokk en tåre bante vei nedover et iskaldt kinn..



Hun åpnet døren og skulle akkurat til å snike seg opp til det eneste stedet hun følte seg trygg, loftsrommet hennes, da hun hørte faren rope på henne.. - Lilly! Kom deg inn her med en gang! - Ja papp, svarte hun skjelvende. Han hadde drukket.. - Hvorfor har du ikke gjort pliktene dine?!? Du lovte at du skulle gjøre dem! Din lille bortskjemte drittunge! Hun svarte ikke.. Bare stirret ned i gulvet.. Nye tårer begynte å strømme ned kinnene, men denne gangen, ikke av sorg men av frykt.. Faren var en kraftig man og nå både sint og beruset. Hun visste hva som ville skje..



Så svar meg da! Eller må jeg slå det ut av deg? Hm? Skrek faren. Hun turte ikke svare, bare rygget sakte mot veggen. Det var ikke første gang.. Det hadde hendt mange ganger før.. Han kom faretruende nær.. - Du ber om det Lilly! Du gjør jo ikke pliktene dine eller engang hilser på faren din! Faren brølte til henne. Mens han stirret på henne med det hatende blikket hun nå kjente så alt for godt.. Lukten av alkohol oste sterkt fra ham. Bestemt ga han henne et hardt slag i ribbeina. Det slo puste ut av henne og hun falt hardt i gulvet. Smerten skjøt gjennom hvert ledd i kroppen. Faren gjorde seg klar for nokk et slag. Mot hode denne gangen. Alt ble svart..



Lilly vÃ¥knet pÃ¥ stuegulvet neste morgen.... Heldigvis hadde faren greid Ã¥ dratt seg pÃ¥ jobb.. Hun prøvde Ã¥ reise seg, men smerten skjøt gjennom henne som brølende flammer. Nokk en gang flommet tÃ¥rene.. Etter mangt et forsøk Ã¥ mang en smertebølge sÃ¥ klarte hun Ã¥ bane seg vei ut pÃ¥ kjøkkenet. Hun fant noen smertestillendes tabletter, og svelget dem med litt vann.. NÃ¥r moren døde hadde faren utviklet mange negative egenskaper.. Han hadde begynt Ã¥ drikke.. MYE... Og var alltid deprimert og sint… Hun hadde mange blÃ¥merker og arr.. De fÃ¥ gangene hun turte Ã¥ oppsøke en lege, var de alltid sjokkert over skadene hennes, men hun fortalte dem aldri om faren...



Tablettene begynte å virke og smerten ble litt mildere.. Hun klarte å kravle seg opp til loftsrommet.. Hun stirret ut et frost rimt vindu.. Det snødde fredelig ute.. Hun pleide å elske snø før.. Både hun å moren hadde likt så godt å lage engler i snøen.. Men nå hadde hun ikke lenger noen glede av snøen.. -Jeg savner deg sånn mamma, sa hun stille.. - Jeg orker ikke mer mamma.. Hun strigråt nå.. Hun åpnet en skuff og tok ut et lite speil.. To tårevåte øyne stirret tilbake på henne.. Hun savnet moren mer en noen gang før... Hun slo speilet hardt inn i en av sengestolpene.. Bitene ble splintret utover gulvet..



Hun ble sittende lenge å bare stirre på glassbitene.. og plukket opp den største hun fant.. Hun kjente på kantene med fingeren.. De var skarpe som kniver.. - Jeg savner deg mamma.. hun visket det såvidt.. - Jeg kommer mamma.. Vingene vill bli ekte mamma.. Snart mamma.. Hun satte biten mot en av blodårene sine.



Hun satt slik en stund.. Tårene strømmet ned kinnene hennes.. Hun var redd.. Men.. she hun lagde et kutt.. En siste smertebølge skjøt gjennom kroppen.. Blod overalt.. Synet ble uklart, så forsvant det.. - Jeg kommer mamma.. Til deg og englene mamma.. endelig mamma.. Jeg kommer mamma.. Til deg og englene mamma..







Forfatter (Meg) Mona Aarsland

You are not authorized to comment here. Your must be registered and logged in to comment